Hekta på sykkel

Å gjennomføre Colorline Setesdal Tour var helt utenkelig for en nybegynner som meg. Det var før Lene og Sturle fra Spicheren fikk meg på andre tanker. Dette er fortellingen om hvordan 40 av Spicherens medlemmer ble et lag og sykla til Hovden på under sju og en halv time.

Egentlig var det løping som var min treningsform, men jeg stakk innom en spinningtime i ny og ne for å få litt avveksling fra tredemølla og ensomme timer på asfaltveier. Så skjedde det noe en tirsdag på spinning: Under oppvarminga forteller instruktøren, Lene Røstad, at Spicheren stiller med eget lag til sykkelrittet Kristiansand – Hovden 2011. Lene skal trene laget sammen med Sturle Dahl, og det er fortsatt noen få ledige plasser. Noen som er interessert?
Jeg hadde nettopp kjøpt en enkel racersykkel for å kunne slå følge med mannen min på noen turer, men foreløpig var jeg livredd hver gang jeg klikket på meg pedalene. (Det var med andre ord ikke så ofte.) Jeg syntes hver oppoverbakke var en plage, og nedoverbakkene enda verre; bremsene fikk kjørt seg. Derfor tok jeg det ikke helt seriøst første gang Lene nevnte Team Spicheren. Samtidig var det en utfordring, og jeg elsker utfordringer. Etter noen forsikringer om at det var lov å være nybegynner, og at jeg kom til å lære det tekniske underveis, kasta jeg meg på. Det føltes som galskap, men jeg stolte på at Lene og Sturle visste hva de gjorde da de inviterte oss nybegynnere med på laget.
Det var spennende å komme inn den første mandagen, se seg om i den halvmørke spinningsalen. Hvem var disse 40 menneskene jeg skulle sykle sammen med en hel sesong? Og hvordan var trenerne? Kom jeg til å klare dette? Noen kjente hverandre fra før, noen hadde til og med sykla fra Hovden til Kristiansand sammen med Lene og Sturle et halvt år tidligere. Jeg kjente nesten ingen, men det tok ikke lang tid før en begynte å utveksle noen ord med den som satt på sykkelen ved siden av. Dette var en salig miks av godt trente og folk som gjerne ville bli godt trente, folk med det siste av tøy og utstyr, og oss som nettopp hadde kjøpt våre første sykkelsko. Eldstemann var pensjonist, de yngste midt i studietida. Det vi hadde til felles da vi starta var motivasjonen: vi ville sykle til Hovden, og vi ville gjøre det med et lag.
Hele vinteren fulgte vi et nøye gjennomtenkt opplegg med faste spinningtimer to kvelder i uka og tydelige råd om egentrening ved siden av. Det var bare å sette i gang med systematisk styrketrening, og sette av tid til langøkter innimellom. Vi fikk prøve oss på både sirkeltrening og slides på Spicheren. Maratonspinningene denne vinteren ble så fullbooka at det måtte settes opp ekstratimer, mye på grunn av denne gjengen. Men selv om treninga var hard, med mye styrketråkk, og tøffe intervaller både over og under terskel, gleda jeg meg til hver eneste økt. Så mye godt humør, så inspirerende trenere og så motiverte lagkamerater skal en lete lenge etter!
Sturle var lykkelig da han kunne konstatere at veiene var bare, og vi kunne komme oss ut på sykkel, men jeg må innrømme at jeg ikke bare gleda meg. Å presse seg til makspuls inne på en spinningsykkel var én ting, fellestreninger ute noe helt annet. Å skulle sykle på racersykkel, med føttene festa til pedalen og i et felt med syklister foran bak og på sida var for meg ganske skremmende. Men jeg visste at det var dette jeg hadde ladet opp til hele vinteren, og skulle jeg komme meg til Hovden hadde jeg ikke noe valg, det var bare å kaste seg i det. En treningsøkt på glattkjøringsbanen var også lagt inn, for å lære å sykle i felt og ligge på hjul. (Altså omtrent en halvmeter bak hjulet til den foran.)
Fellestreninger og mer eller mindre spontane turer planlagt på Facebook, gjorde at det ikke tok lang tid før jeg gikk fra å smågrue meg litt hver gang sykkelen skulle ut av garasjen, til å glede meg skikkelig. Det tok noen turer å bli ordentlig trygg på sykkelen. De som hadde mye erfaring fra sykkelsetet, ga gode råd og oppmuntringer, og alle var innstilt på at det var laget som skulle prestere. Langturer i helgene gjorde at vi ble ordentlig godt kjent med hverandre. Eget sykkeltøy med våre farger og Team Spicheren på ryggen ble flittig brukt. Vi gjennomførte sykkelturer i solskinn med innlagt ispause og regnværsturer hvor ispausen glatt ble droppa. Generalprøven var treningstur fra Hovden til Kristiansand arrangert av CKSør, fire uker før det store rittet. Her fikk vi testa krefter, og ikke minst kjent på lagånden. Det var helt utrolig hvordan folk som bare hadde kjent hverandre i noen måneder støtta hverandre når det trengtes og fikk hverandre både opp bakkene og ned bakkene.
Etter den opplevelsen var det mange som gleda seg til treningshelg på Rosfjord i Lyngdal siste helga før vi skulle sykle til Hovden. Nå var vi ikke lenger en gjeng som møttes på spinning et par ganger i uka, vi var blitt et lag som rett og slett storkoste oss sammen, både på sykkelen, i Badeland og samla til middag og fest. Mange mil og høydemeter ble tilbakelagt den helga, og vi følte oss tryggere og tryggere på at vi faktisk ville klare å komme oss til Hovden på to hjul alle sammen.
Klart vi var spente da vi møttes på kaia morgenen den 28.mai. Målet var tøft, 215 kilometer, med noen saftige oppoverbakker å forsere. Allikevel gleda vi oss mer enn noe annet, dette hadde vi jobba for i hele vinter og vår. Da vi klikka på og tråkka i vei fra start ved ferjeleiet var vi virkelig klare. Værmeldinga tyda på at det ikke ville bli noen godværstur, men det var vi forberedt på, vi hadde sykla i regnvær før. Været holdt de først 12 milene, beina holdt hele veien til mål. Vi hadde tre raske stopp på veien, med akkurat tid til å fylle vannflasker, spise en loffskive og kanskje tisse. Skal innrømme at det å trekke ned sykkelshortsen og sette seg rett ned i veikanten var en ekstra utfordring for flere av oss damer, men må man, så må man…
Noen trengte litt dytting i de tyngste bakkene, og noen hadde krefter til å dytte. Ingen var i tvil om at turen skulle gjennomføres sammen. Det skulle også feiringa etterpå, og vi er alle enige om at dette ble dobbeltseier: vi gjennomførte rittet på en tid det står respekt av, og festen etterpå var i særklasse! Eneste skåret i gleden er at Team Spicheren er over for denne gang, men kanskje får vi være med på et nytt Team Spicheren neste år?
Takk for turen, alle sammen. Dette har vært en fantastisk opplevelse!

Helle Ingeborg Mellingen